UiB Blogg            

Eureka!

Forskerlinjeforeningen i Bergen

Styret 2017/2018

8. april, 2017

Eureka! Forskerlinjeforening har fått nytt styre.
Vi takker det avtroppende styret for god innsats og gleder oss til et nytt spennende år.

Leder – Linda Zi Yan Xu
Nestleder/Faglig ansvarlig – Amalie Trones
Sekretær – Jian Hao Liu
Økonomiansvarlig – Abira Paramsothy
Sosialt Ansvarlig – Ghakanaa Mukilvannan
Rekrutterings ansvarlig – Nadia Pristaj
Styremedlem 1 – Christiane Helgestad Gjerde
Styremedlem 2 – Ragnhild Maukon Bakke

Styret 2017/2018

Årsmøte!

25. januar, 2017

Kjære alle forskerlinjestudenter!

Årets Eureka!-styre har gleden av å invitere til årsmøte.
landsmøte vil i år bli holdt i Støy på Kvarteret 6. februar fra klokken 18:00.
Vi vil innlede kvelden med foredrag fra selveste Kamal Mustafa. Han er professor på Institutt for klinisk odontologi og er kjent for å ha gjort Bergen verdensledende på dyrking av menneskebein.

Etter foredrag har vi en pause hvor det serveres pizza, og deretter begynner selve årsmøtet.

På møtet vil vi gå gjennom årsrapporten, godkjenne regnskap og budsjett. Det skal velges nytt styre til Eureka! og ny tillitsvalgt for forskerlinjen.

Du vil finne vervene under, så dersom du har noen spørsmål angående de ulike vervene, ta gjerne kontakt med oss!

Formell innkalling til årsmøtet finner du her. 

Arrangement på Facebook her. 

***
Leder: Mette Nilsen
Nestleder: Martha Rolland Jacobsen
Sekretær: Jian Hao Liu
Økonomiansvarlig: Linda Zi Yan Xu
Faglig Ansvarlig: Christiane Helgestad Gjerde
Sosialt Ansvarlig: Benedicte Sjo Tislevoll
Rekrutterings ansvarlig: Hanne Borge
Styremedlem 1: Umael Khan
Styremedlem 2: Tony Elvegaard

Det ene styremedlemmet vil, dersom vedtatt på årsmøtet, bli omgjort til IT/PR ansvarlig.

***
Tillitsvalgte: Årets tillitsvalgte er Torstein Frugård Habiger og Christiane Helgestad Gjerde. Christiane har nå vært tillitsvalgt i to år og trer dermed av. Dette vervet er veldig viktig, da det er det eneste bindeleddet mellom forskerlinjeadministrasjonen og studentene.

Presentasjonsdag

19. januar, 2017

Da har endelig alle de nye prosjektene for året blitt lansert. Torsdag 19. januar ble det arrangert en presentasjonsdag, der forskere fikk stille med sine postere, og dermed lokke med seg potensielle forskerlinjestudenter inn i gruppene sine.

Gikk du glipp av dagen, eller ble det veldig mye å ta inn over seg? Du skal selvfølgelig ikke fortvile over dette. For det første finnes det så mange prosjekt å velge mellom, og for det andre er du jo helt fersk student på MOF. Hvordan i alle dager skal du vite hva som er bra for deg?

Eureka! kan bare råde deg om å følge hjertet. Muligens litt cheesy? Men seriøst. Kjenn etter om du føler en gnist? Blir du giret? Inspirert? Har du lyst til å hive deg over prosjektet og lære mer med en gang? Isåfall er det kanskje det rette prosjektet for deg. Send en mail til veileder og avtal et møte. Kjenn på kjemien med veileder. Kjenn på kjemien med gruppen. Føl og vend litt på det. Send mail til flere. Møt flere. Det er lov å si nei i etterkant. Og sist, men ikke minst; snakk med andre forskerlinjestudenter.

Nåværende og tidligere forskerlinjestudenter har vært i gamet en stund, og kjenner til mange forskningsgrupper, professorer og forskningsfelt. Vi vet hva som har lett for å funke bra, og hva som kanskje ikke funker like bra. Oppsøk oss på onsdagspils, send en mail til de tillitsvalgte eller bare en melding til Eureka på facebook. Vi er her for å snakke med deg og hjelpe deg til å velge riktig. Og når du har valgt er vi her for å hjelpe deg i søknadsprosessen og for å hjelpe deg gjennom forskningspermisjon og videre arbeid.

img_20170119_145221

Du begynner det hele med å åpne heftet med oppgaver, og lese litt om de ulike prosjektene. Du kjenner lett hva du vil blir tent av, og hva du kanskje har lyst til å lære mer om. Begynn tidlig, bruk litt tid og føl deg frem. Heftet finner du her. 

 

img_20170119_145114 img_20170119_145149

Forskerlinjestudent Anders Madsen promoterte gruppen sin i dag, som jobber med influensavaksinen. Ellers kunne Eureka! friste på smørbukk og foks, strategisk innkjøpt av en tannlegestudent.

Intervju med Anders

31. august, 2016

Var med på å utvikle prosjektet sitt fra begynnelsen

Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll og Martha Rolland Jacobsen

Navn: Anders Lund
Alder: 28
Kull: 12A
Når hadde du fulltidspermisjon?: januar – desember 2015

IMG_0671
Vi møtte Anders Lund i kantinen på Haukeland. Fra før av kjenner vi han som en hardtarbeidende, lynende smart, dog noe beskjeden fyr. Du ser han som regel i gangene på Haukeland i full fart, gjerne med macbooken i hendene.  Anders er en litt utradisjonell forskjerlinjestudent, både fordi han begynte senere enn normalt, men også fordi han har vært med på å utvikle prosjektet sitt fra bunnen av.

 

Du begynte jo på forskerlinjen i midten av fjerde året. Hva var grunnen til at du ikke begynte til ”normert” tid?

Godt spørsmål. På det tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke tenkt på å søke forskerlinjen. Det begynte da jeg var i den første kliniske praksisen på Haraldsplass, da traff jeg på en veldig engasjert lege. Vi kom i prat, og han spurte om jeg var interessert i å være med på et nytt forskningsprosjekt, og jeg sa ”ja, koffor ikkje?”. Så jeg begynte å jobbe med dette på fritiden, og plutselig hadde vi lagt en plan for flere studier jeg kunne være med på. Det endte med at jeg i praksis drev med deltidsforskning fra slutten av 3. året. I løpet av det året og sommeren kom vi frem til at jeg like gjerne kunne søke forskerlinjen. Man får jo mye større muligheter og gunstige forhold som forskerlinjestudent. Både permisjonsår og rettigheter som forskerlinjestudent. Det er vanskelig å gjøre alt på deltid, selv om man tror at ting tar lite tid, tar det ikke nødvendigvis det. Så da søkte jeg på forskerlinjen da høsten kom, og gikk ut i permisjon til våren.

Kan du forklare kort hva prosjektet ditt går ut på?

Jeg forsker på antistoffer mot G-protein-koblede reseptorer (GCPR) i hjerte- og karsystemet. Antistoffer som årsak til sykdom har lenge vært kjent gjennom f.eks Graves sykdom og Myasthenia Gravis. Antistoffer mot forskjellige GPCR har vist seg å være en mulig årsak til blant annet hjertesvikt uten kjent årsak og preeklampsi gjennom forhøyede antistoffer hos pasienter med disse sykdommene, samt at dyremodeller som er tilført antistoffer eller immunisert til å produsere antistoffer selv, har fått den aktuelle sykdommen.

I utgangspunktet skulle jeg forsøke å se på ett spesifikt antistoff, mot angiotensin II type 1 reseptor, og hvilken effekt det hadde på utvikling av aterosklerose i en musemodell. Etter flere dyreforsøk, fikk vi dessverre ikke til å danne en respons mot den aktuelle reseptoren og noe av hovedfokuset i mitt prosjekt har blitt å se på flere antistoffer mot andre aktuelle GCPR hos pasienter med hjertesvikt. Gjennom et samarbeid med et tysk firma, som spesialiserer seg på deteksjon av antistoffer mot GPCR, og tilgang på hjertesviktpasienter fra en stor biobank ved hjerteavdelingen her på Haukeland sykehus, har vi fått et godt materiale til å bedre kunne kartlegge hvilken rolle disse antistoffene har.

«Ved å utvikle sitt eget prosjekt har man mulighet til å lære veldig mye, men det krever jo også mer innsats.»

Du har altså vært med å starte opp prosjektet fra bunnen av. Hvordan har det vært?  

Det som har vært gøy med det er jo at det ikke har vært en klar oppskrift på hva som skal gjøres. Veien blir til mens man går, det blir mye problemløsning og man må faktisk tenke og jobbe selv. Jeg har vært med på alle deler av prosjektutviklingen, søkt om midler og godkjennelse. Ved å utvikle sitt eget prosjekt har man mulighet til å lære veldig mye, men det krever jo også mer innsats.

Prosjektet er jo basert på ideer og tanker du og klinikeren på Haraldsplass har hatt sammen. Er det bare dere to som har jobbet sammen, eller har dere blitt en del av en større gruppe?  

Vi er ikke en del av en formell forskningsgruppe, men vi har flere samarbeidspartnere både på UiB, Haukeland sykehus, Stavanger Universitetssykehus og internasjonalt samarbeid med et biotekfirma i Tyskland. Vi har en teknikker ansatt på flere prosjekter, en postdoktor som arbeider med et prosjekt på kvantitering av hjerne-endotelceller og forskjellige professorer innenfor immunologi, nevrologi/demens, kardiologi og biokjemi, som er inkludert som veiledere og biveiledere, og ikke minst et godt samarbeid med Lipidgruppen på K2 ved UiB. Hovedveilederen min er kardiolog og jobber i Stavanger, men har en professorstilling på UiB. Målet på sikt er å danne en forskningsgruppe.

Det er ganske normalt at forskerlinjestudenter blir lært opp i metoder av andre deltagere i forskningsgruppen. Forskningsgruppen din er jo relativt liten, så hvordan har du lært deg metodene du bruker i prosjektet ditt?  

Jeg har et samarbeid med lipidgruppen på K2, så her har jeg fått det meste av opplæring i forhold til labprosedyrer. Arbeidet med forsøksdyr har jeg fått opplæring i av ansatte på vivariet og lipidgruppen. I tillegg tok jeg kursene i forsøksdyrlære, som man må ha om man skal jobbe med dyr. For å lære mer om hjertepatologi reiste jeg to uker til en lab i Milano, Italia. Her fikk jeg blant annet lære å lage histologiske preparater av musehjerter. Jeg tok noen dager ekstra med ferie, og fikk sett litt av Italia.

_DSC8512
Fotograf: Anders Lund. Helt ok å henge litt i Milano.

Hvordan er forholdet ditt til veilederen din? Er det vanskelig når han har hovedstillingen sin i Stavanger?

Jeg føler at jeg kan spørre han om alt. Han er ganske opptatt, men tar seg alltid tid til meg. Vi har stort sett ukentlige møter sammen der vi forklarer hva vi har gjort og hvordan prosjektet går. Han stiller veldig mange gode spørsmål og vi får drøftet, diskutert og snakket om prosjektet. En god veileder skal hjelpe med å tilrettelegge, stille de riktige spørsmålene og stimulere til egen tenking, og det er veilederen min veldig flink til.

Det er jo et forskningssertifikat vi ender opp med etter forskerlinjen, og det vil jeg si at jeg har fått en god start på.

Du har et veldig allsidig prosjekt. Hva tenker du at er fordelen med det?

Vanskelig å svare på… Jeg har jo fått innsikt i alt fra planlegging, biobanker, basalforskning og dyrestudier til kliniske studier og statistikk. Ikke noe komplett spisskompetanse på noen av områdene, men en god forskingsforståelse. Det er jo et forskningssertifikat vi ender opp med etter forskerlinjen, og det vil jeg si at jeg har fått en god start på.

Jeg er blant annet glad for at jeg har lært statistikk. Jeg skjønner mye mer av komplekse problemstillinger, og har blitt flinkere til å tenkte studiedesign og hva man må ta hensyn til for å designe en studie. Du blir også mer kritisk når du leser artikler og funn. Statistikk har man mulighet til å jobbe med overalt, noe som er veldig deilig. Arbeid på lab og med dyr har vært veldig lærerikt, men har innsett at det innebærer en del usikkerhetsmomenter. Det er veldig mye som kan gå galt og at ting alltid tar lenger tid enn man tror. Samtidig er det veldig spennende og viktig med basalforskning og det har vært veldig nyttig å få jobbet med både basalfag og klinisk forskning. Jeg ville nok ikke vært foruten noen av delene i prosjektet.

Mange forskerlinjestudenter kutter ut deltidsjobben etterhvert, men du har valgt å beholde den. Er ikke det travelt?

Ja, jeg jobber som vikar i ambulansetjenesten her i Bergen. Dette er en ganske gunstig studentjobb, fordi jeg får jobbet så lange vakter på en gang. Helgevaktene er gjerne på 36 timer, da får jeg ofte tid til å jobbe litt med andre ting, lese, og om natten får jeg ofte sove. Hva skal man si? Til en viss grense er det bra å ha mye å gjøre, man lærer seg å bli mer strukturert med den tiden man har. Det er en jo en øvingssak, men etterhvert går det ganske fint. Jeg har blitt veldig flink til å si nei, og har sluttet å ha dårlig samvittighet for ting jeg ikke har fått tid til.

IMG_0687

Føler du at du har en fordel av forskningen nå når du er tilbake i klinikken?

Ja, egentlig. Det synes jeg. Jeg tenker litt annerledes, jeg har jobbet mye med DIPS og lest tonnevis av pasientjournaler i prosjektet mitt. Det er ganske langtekkelig arbeid, men det har vært veldig nyttig og lærerikt. Det har blitt gøyere å lese om behandling og patofysiologi, fordi jeg nå virkelig ser nytten av det i klinikken. Gjennom forskning får man en dypere forståelse av sykdom og behandling, og jeg tror generelt har blitt en bedre kliniker og forsker.

Har du noen tips til potensielle forskerlinjestudenter? 

Du må være motivert for å legge inn en innsats, det er ingenting som kommer gratis. Ikke forvent å få et ferdig arbeid i hendene, og at det skal være en oppskrift på alt du skal gjøre. Du må kunne tenke selv og være forberedt på å jobbe en del mer enn det som kreves av et vanlig studium. Hvis du ikke er forberedt og motivert anbefaler jeg ikke å søke forskerlinjen.

Jeg tror det hjelper veldig å lese seg opp på ulike forskningsprosjekt, og føle på om man faktisk har interesse for å lære mer om det. Forskning handler jo om å finne ut av nye ting, så man må være løsningsorientert og kreativ. Å sitte med noe man ikke har interesse av i det hele tatt tror jeg er vanskelig.

Tenker du å gå videre med PhD med dette prosjektet?

Ja, jeg kan absolutt se for meg å jobbe videre med dette prosjektet. Jeg er godt på vei med statistikken til to artikler, og håper på å få publisere de etterhvert.

 

Intervju med Christiane

27. juli, 2016

Forsker på uhelbredelig hjernekreft

Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll og Martha Rolland Jacobsen

Navn: Christiane Helgestad Gjerde
Alder: 23
Kull: 13A
Når hadde du fulltidspermisjon? Høst 2014 til vår 2015.

IMG_0583redigert

 

Hva forsker du på, sånn i korte trekk?

Jeg forsker på glioblastom, en aggressiv form for hjernekreft. Pasienter med denne diagnosen en har veldig kort forventet levetid, ca. 15 måneder fra diagnosetidspunkt. Det er ekstremt få eksempler på pasienter som har blitt kurert, og 5 års overlevere er på ca. 6 %. Kliniske symptomer varierer ut i fra hvor svulsten sitter i hjernen, og rammer ulike funksjoner som språk, hørsel eller motorikk. Etterhvert øker trykket i hjernen, og problemene blir mer komplekse. Standard behandling for glioblastom består av kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi.

Vår gruppe jobber mye med stroma (vevet rundt tumor), og såkalte TAGs (tumor associated glial cells). Her har gruppen sammenlignet uttrykket av mange forskjellige gener i stromale celler i kreft med vanlige gliaceller i hjernen, og har sett at cellene har høyere eller lavere uttrykk av mange forskjellige markører, og spesielt da høyere uttrykk av stamcellemarkører. Jeg jobber spesielt med genet Sox2 i mus. Når musen får en svulst begynner gliacellene rundt å oppregulere uttrykket av Sox2, noe vi tror fører til at gliacellene blir mer umodne og skiller ut mer vekstsignaler. Vi tror at dette genet har mye å si for reprogrammeringen av cellene i svulsten, fra vanlige gliaceller tilbake til mer umodne celler.

«Jeg var helt skjelven på hendene, og tenkte at nå må jeg bare gjøre det. Og det gikk jo helt bra.»

 

Hvordan var forskningsåret?

Jeg skulle originalt jobbe med musene med Sox2 knock out, men selskapet vi bestiller mus fra måtte avle de frem for oss først. Dette har tatt to år, hvor jeg i utgangspunktet ikke hadde noe å gjøre. Gruppen min hadde på det tidspunktet flere ledige prosjekter, og jeg har derfor blitt involvert i flere studier nå. Vi har et samarbeid med en gruppe i England, som har forsket mye på en medisin originalt brukes som antidepressiva. De mener den også kan brukes til behandling av glioblastom, og har gjort flere in vitro studier som viser at behandlingen er effektiv. Vår del av prosjektet har gått ut på å teste den på mus her. På grunn av tekniske problemer underveis fikk vi ikke signifikante resultater vi kan bruke i publikasjoner, men jeg kan heldigvis bruke data fra denne studien i særemnet mitt. I tillegg har jeg vært med i en rekke andre prosjekter, som involverer mer mus, genotyping, immunfarging, western blot og en rekke andre metoder.
Jeg har også vært involvert i organisering av bestillingen av mus fra USA. Her hin dagen måtte jeg ringe til selskapet fordi vi ikke forstod hverandre på mail. Jeg er ikke glad i å snakke i telefon, og nå skulle jeg ringe til USA! Jeg var helt skjelven på hendene, og tenkte at nå må jeg bare gjøre det. Og det gikk jo helt bra.

IMG_0590redigert
Christiane viser frem tumorcellene hun gror i vektsmedium.

 

Det høres ut som du har jobbet mye med mus. Hvordan har det vært?

Litt trist, men samtidig veldig spennende og nødvendig. Du bryr deg jo om dyrene, hvis man ikke gjør det har man ikke noe med dyreforsøk å gjøre. Musene har det jo ikke kjekt når de får en svulst, så når de begynner å utvikle symptomer avliver vi de. Når jeg ser hva forsøkene gjør med dyr skjønner jeg så godt at dette steget er nødvendig, vi kan ikke gå rett på å forske på mennesker. Det er også krevende, for mus er levende dyr man må ta hensyn til. Hvis en mus blir syk på en lørdags kveld må jeg gå inn for å avlive den musen på en lørdags kveld, jeg kan ikke la den vente over natten. Når vi har dyreforsøk har vi tilsyn til musene hver dag, og må også gi de medisiner. Samtidig er det også utrolig kjekt! Jeg er allergisk mot de fleste husdyr, men heldigvis ikke mot mus og rotter, noe som gjør det litt artig å jobbe med de.

I tillegg til å drive en forskningsgruppe jobber veilederen din også som nevrokirurg. Ut i fra vår erfaring er nervokirurger kjent for å være ganske travle. Hvordan har det gått for deg?

Han er veldig travel ja, og når han står på operasjonssalen er det jo umulig å få tak i han. Men han er utrolig flink og vi kommer veldig godt overens. Det har aldri vært noe problem med det personlige, det har vært veldig bra. Han er så snill og veldig faglig dyktig. Utfordringen ligger at det er vanskelig å få nok tid med han. Vi har heldigvis vært en veldig stor og fin gruppe, og jeg har jobbet mye sammen med stipendiatene, og de har lært meg veldig mye. Jeg kan også se for meg at det blir en fordel å ha en klinisk veileder hvis vi i fremtiden kan ta noen av disse tingene inn i klinikken. Han har allerede en fot innenfor der, og det vil gjøre prosjektet lettere.

Du er jo en utrolig dedikert forsker og student, og det virker som at du virkelig brenner for prosjektet ditt! Men hva føler du at utfordringene dine har vært så langt?

Jeg har kanskje tatt på meg for mye, og føler at jeg sliter litt med å få oversikt over alt jeg har gjort og det som gjenstår å gjøre. Jeg sitter på veldig mye data som jeg kan bruke i artikler, men selve prosessen med å skrive manuskript er langtekkelig. Jeg frykter at jeg ikke får publisert før jeg er ferdig på medisin og akkurat nå er det litt sånn ”tenk hvis jeg ikke klarer det?”. Langtidsperspektivet for prosjektet ser derimot veldig bra ut. Jeg håper virkelig at jeg får mulighet til å ta doktorgrad for å jobbe videre med dette. Alt jeg har lært og alle dataene jeg har vil da bli veldig verdifulle.

IMG_0588redigert

 

Hva har vært det mest positive da?

Det er jo utrolig spennende når man har jobbet lenge med noe, og det endelig funker. Det blir et skikkelig kick. Når man har jobbet hardt med noe, og endelig får frem resultatet og ser at man har gjort det riktig, det er bare fantastisk. Og samarbeid! Jeg samarbeider med en fra vivariet [red. adm dyreavdelingen]. Hun kan mye om dyr, jeg kan mye om teorien bak. Det er helt fantastisk nå vi samarbeider og kan hjelpe hverandre. Jeg har også samarbeidet bra med stipendiater, masterstudenter, medisinstudenter og postdocer i gruppen. Når jeg samarbeider med noen og vi får til ting, det er flott.
Jeg har også lært mye jeg har fått bruk for i medisinstudiet, men som kanskje ikke er så åpenbare. Jeg har blitt flinkere på blant annet planlegging, det å organisere meg selv og måten jeg leser ting på. Når man blir vant til å lese store mengder forskningslitteratur får man et annet syn på pensumlitteratur. Når man leser på et fag blir det litt målløs lesing. Når man leser forskningslitteratur vet man hva man leser på, og har et helt annet fokus. Jeg føler her at jeg har fått en stor fordel.

«Veilederen min tok en virkelig sjanse da han sendte meg til USA på kurs allerede før jeg var blitt tatt opp, men både han og jeg satset alt på at jeg kom inn.»

Hvilke kurs har du tatt i løpet av permisjonsåret og senere?

Jeg var på mitt første kurs allerede før jeg hadde kommet inn på forskerlinjen. Dette var i Maine i USA, og ble arrangert av The Jackon Laboratory, som er verdens største leverandør av mus. De har et hyggelig hus som ligger utenfor en liten by, langt ute i ødemarken. Det var hjorter og fasaner i skogen rundt. Vi var en gjeng på 15 stykker, og var både forskere og labteknikere. Det ble et veldig bra samhold i gruppen, og vi kunne sitte i stuen og bare prate til langt utpå kvelden. Det var en egen kokk som lagde mat til oss, og vi fikk blant annet en stor hummermiddag. Maine er kjent for hummeren sin, og jeg fikk smake en ”real maine lobster, cooked, picked, buttered, and folded into a buttery vanilla ice cream”. Det smakte ikke egentlig hummer, var litt mer som vaniljeis med noen rare klumper i. I tillegg til at det var artig å reise og bli kjent med de andre lærte jeg også utrolig mye om å jobbe med mus på dette kurset.
Veilederen min tok en virkelig sjanse da han sendte meg til USA på kurs allerede før jeg var blitt tatt opp, men både han og jeg satset alt på at jeg kom inn. Den ene natten mens jeg var der ble jeg oppringt av Marianne [red. adm administrator for forskerlinjen] med innkalling til intervju.

Ellers har jeg tatt tumorbiologi (10p), MEDMET og et dyrekurs i Oslo (5p). Jeg tok også MR, PET/CT, Optical imaging and ultrasound for small animals, arrangert av MIC. Veldig bra kurs, som jeg absolutt kan anbefale.

 

IMG_3404
Spisesalen i huset i Maine. Helt ok utsikt.

 

Hvilke konferanser har du vært på da?

Jeg har vært på tre internasjonale konferanser og har derfor fått reist mye, noe som har vært spennende. Den første var arrangert av Society for Neuro-Oncology i Miami, og var utrolig gøy. Det var i permisjonsåret, så da tok jeg meg også tid til å dra på ferie til Mexico etterpå. Den andre var i Philadelphia, på AACR. Skikkelig svær konferanse med rundt 18-19 tusen deltagere. Men jeg likte kanskje den første konferansen bedre, hvor det ”bare” var ca. 1500 deltagere, fordi det var det lettere å finne noe relevant å høre på. Så var jeg på konferanse arrangert av The Scandinavian Neuropathological Society utenfor København, med rundt 150-200 deltagere. Og så har jeg selvsagt vært på Frampeik to ganger!
Jeg håper at jeg kan reise på flere konferanser etterhvert. Veilederen min har en policy på at om jeg har noe å presentere, kan jeg reise. Jeg håper jeg får litt flere data etterhvert så jeg kan reise mer. Det blir spennende å se om jeg får enda mer ut av konferansene nå når jeg har lært mer.

Har du noen tips til studenter som tenker på å søke forskerlinjen?

Om du har tid til det er det flott å få prøve seg litt med gruppen før du søker. Det er jo ikke det at du trenger å starte med et stort prosjekt, men skal du jobbe med labforskning, er det smart å få testet om du faktisk liker å sitte på labben. Samtidig får du da også et godt inntrykk av resten av gruppen og miljøet rundt deg. Det blir også lettere å skrive protokollen da, fordi du skjønner litt mer hva det går i. Og selvfølgelig gjerne kontakte flere veiledere. Velg en veileder du har god kjemi med.

IMG_0600redigert

Intervju med Benedicte

15. juli, 2016

Følger leukemipasienter fra blodprøver til personalisert behandling

Skrevet av Martha Rolland Jacobsen

Navn: Benedicte Sjo Tislevoll
Alder: 23
Studieretning: Medisin
Kull: 12A
Når hadde du fulltidspermisjon? Haust 2013 – Vår 2014

IMG_0541redigert2

Benedicte forklarer selv kort hva hun jobber med:

Akutt myelogen leukemi (AML) er ein aggressiv form for blodkreft, som hovudsakleg rammar vaksne og eldre. Dette er ei sårbar pasientgruppe, som ofte ikkje kan motta aggressiv kjemoterapi behandling. Derfor er det behov for å finne meir skånsam kjemoterapi, som er meir målretta mot kvar enkelt pasients sjukdom. I noreg rammar AML rundt 100-150 nye individ per år. Eit av prosjekta mine på forskarlinja har vore å samle materiale (blodprøvar) frå nydiagnostiserte AML pasientar under oppstart av kjemoterapi. Vi skal sjå på skilnadar i intracellulære signalleringsvegar på enkeltcellenivå før og under behandling. På denne måten kan vi finne ut meir om korleis dagens standard behandling fungerar, og forhåpentligvis kunne sjå kva pasientar som har behov får ei anna behanding så tidleg som mogeleg i behandlingsforløpet.

Hvordan var hverdagen din i fulltidsåret?

I begynnelsen av året jobbet jeg mye sammen med biveilederen min, som la opp dagene for meg og lærte meg opp i metoder. Etter hvert ble jeg jo mer selvstendig og kunne styre hverdagen min selv. I begynnelsen gikk det i ganske basale forsøk med cellekulturer og flowcytometri, men mot slutten fikk jeg prøve meg på mer avansert utstyr som phosphoflow, der man ser på signalering mellom enkeltceller.

» Jeg får følge prosjektet fra blodprøver fra pasienter, til nye behandlingsformer testes i klinikken, og det er en stor motivasjon.»

Prosjektet ditt er jo også klinisk rettet. Hvordan har det vært å jobbe med pasienter?

Prosjektet mitt er veldig klinisk rettet ja, og jeg har blant annet vært med på oppbygging av en biobank av leukemipasienter. I forbindelse med dette har jeg tatt prøver av mange pasienter med leukemi. Akutt leukemi er en veldig alvorlig lidelse, og jeg så virkelig hvor ødeleggende sykdommen er når jeg jobbet så tett på pasientene. Dette var til tider vanskelig, men det bidro også til å gjøre prosjektet veldig spennende. Uten den tette kontakten med pasienter hadde nok prosjektet blitt litt tørt. Nå får jeg følge prosjektet fra blodprøver fra pasienter til nye behandlingsformer testes i klinikken, og det er en stor motivasjon.

IMG_0523redigert

Veiledere som jobber både med forskning og i klinikken er kjent for å være ganske travle. Hvordan har dette vært for deg?

Han er veldig travel ja, jeg må kjempe litt for å få tid med han. Men det har absolutt sine fordeler. Jeg får være med i klinikken, og jeg får på en måte en mentor i legeyrket. Han er både på den kliniske posten og på forskningsposten, så han rullerer lett pasienter inn i kliniske studier. Derfor har min studie blitt en klinisk studie i tillegg til en basal-studie. Jeg lærer mye om behandlingsprotokoller, arbeid med behandling og oppsettet av kliniske studier. All forskingen jeg gjør får et klinisk perspektiv, det er veldig spennende.

Hvordan er resten av forskningsgruppen din da?

Det er et veldig godt miljø her. Vi er en stor forskningsgruppe der alle sitter samlet. Hver mandag er det fellesmøte for alle som jobber i gruppen, her kommer stipendiatene, postdocene, studentene og teknikerne. Alle får fortelle om sine planer for uken og får tilbakemeldinger fra veileder og resten av gruppen. Det er en veldig nyttig arena hvor man lærer mye. I tillegg har vi felleslunsj hver dag. Det er mange unge i gruppen, og det er veldig gøy. Miljøet er rett og slett kjempebra. Det gjør labhverdagen veldig mye gøyere. I tillegg reiser vi på konferanser sammen, har utflukter i regi av labben, og henger sammen på fritiden.

Hvilke konferanser har du vært på da?

Min første konferanse var i Milano, på European Haematology Assosiation (EHA) sin konferanse. Den var veldig stor med 12 000 deltagere. Jeg presenterte ikke her, men fikk lov til å reise likevel. Det var mange tørre foredrag som jeg ikke forstod så mye av fordi jeg var så fersk. Men vi var en stor gjeng fra gruppen som reiste sammen, så det ble veldig sosialt. I tillegg fikk vi sneket inn et par dager med ferie i Milano.
Nå i senere tid har det blitt mye gøyere å reise på konferanse, fordi jeg forstår mer. I høst var jeg i Budapest på en konferanse i regi av european school of haemotology. Denne var mye mer relevant og handlet mer om basalforskning innenfor akutt leukemi, som er det jeg jobber med. Her forstod jeg mye mer, og fikk også presentere poster. Under poster-session serverte de vin, og alle gikk rundt og bare snakket med hverandre. Veldig avslappet og fint.
Jeg har også presentert poster to ganger på CCBIO sitt årlige symposie på Solstrand, og vært Frampeik til sammen fire ganger, hvor jeg har presentert både poster og muntlig.

Hvilke kurs har du tatt?

MEDMET og FLART selvfølgelig. Jeg har også jobbet med forsøksdyr, så jeg tok det obligatoriske kurset i dette. I tillegg tok jeg tumorbiologi, som er et kurs jeg absolutt kan anbefale. Her var det 10 lettjente studiepoeng og mye relevant kunnskap innenfor kreftforskning.

«Det er lett å sky forskning fordi det er vanskelig og komplisert, men jeg har lært meg å bli glad i forskning og ser virkelig hvor viktig det er.»

Hva synes du er positivt med forskerlinjen da?

Man får innblikk i en helt annen verden! Du får et helt unikt innblikk innenfor forskningsverdenen, noe man ikke får i løpet av studiet. Det er lett å sky forskning fordi det er vanskelig og komplisert, men jeg har lært meg å bli glad i forskning og ser virkelig hvor viktig det er. Man får også en tidlig inngang i forskerlivet, som kanskje er vanskelig å få senere. Forskning er virkelig et modningsfag, og det tar flere år før man blir selvstendig. Som forskerlinjestudent får man et stort forsprang her. De som kommer rett fra studiet som ikke har jobbet med forskning tidligere sliter veldig mye mer enn de som har gått forskerlinjen.

IMG_0510redigert

Men hva er negativt da?

Når en begynner på studiet igjen er det knapt med tid, det er ikke til å stikke under en stol at det går litt ut over studiet. Man får ofte en dobbel dag, og du får verken være en 100 % forsker eller student, du må dele deg på midten. Men det gjør at jeg virkelig lærer meg å prioritere den tiden jeg har, både på forskning, studie og på fritiden. Samtidig får man et dobbelt stå stort nettverk, både innenfor forskning og forskerlinjen, i tillegg til at man får to kull.

Hvordan synes du det var å begynne i et nytt kull etter fulltidspermisjon?

På medisin deles jo kullet i a og b etter andre året, så det gjorde at det ble et mye mindre kull å komme inn i. Alle skal jo finne sine gjenger igjen og bli kjent med hverandre ”på nytt”, i tillegg kom det ned flere fra tidligere kull. Høsten er også en ren klinisk termin, så vi fikk tid til mye sosialt utenom skole. Det må også sies at jeg kom ned til et veldig bra kull som jeg har blitt godt kjent med!

«Vi skal jo lære oss å forske, så det er viktig å være i et miljø som vet hva de gjør på.»

Har du noen tips for forskerlinjespirer?

Se på forskningsmiljøet i gruppen, i tillegg til veileder. Prosjektbeskrivelsen som presenteres på oppgavedagen er ikke alltid realiteten. Det er viktig å snakke ordentlig med veileder og få et inntrykk av forskningsgruppen. Se også etter gode medarbeidere utenom veilederteamet. Den daglige veiledningen får jeg på labben av folk jeg jobber med. Det er veldig positivt med etablerte grupper som allerede har god erfaring med forskning. Vi skal jo lære oss å forske, så det er viktig å være i et miljø som vet hva de gjør på.

Kunne du tenkt deg å gå videre med dette prosjektet til en phd?

Ja, det kan jeg absolutt tenkte meg. Feltet blir mer og mer spennende jo mer jeg forsker på det, og jeg vil vite mer. Jeg ser så lett verdien av prosjektet i klinikken.

 

Intervju med Martha

1. juli, 2016

Forsker på munnhulekreft i India

Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll

Navn: Martha Rolland Jacobsen
Alder: 23 år
Studieretning: odontologi
Kull: 14
Fulltidspermisjon fra mai 2015 til mai 2016.

IMG_0483redigertcrop

Fortell litt om prosjektet ditt!

Jeg jobber med munnhulekreft, som vi på fagspråket kaller oralt plateepitelkarsinom. Problemet med munnhulekreft er at vi mangler diagnosemarkører, som fører til at pasientene blir kjørt under en kam og overbehandles både med stråling og kirurgi. Jeg jobber med å kombinere tolv ulike markører som hver for seg ikke gir oss tilstrekkelig informasjon for individuell diagnose, men som samlet forhåpentligvis vil kunne gi oss mye informasjon om prognose for hver enkelt pasient. Om vi vet hvilket sykdomsforløp vi kan forvente, kan vi også sette behandlingen ut i fra det. Jeg bruker immunohistokjemi for å få frem de ulike markørene i vevet, sammenligner med den kliniske informasjonen fra hver pasient, og målet er å lage en algoritme som kan brukes i klinikken. Jeg jobber i hovedsak med pasienter fra India, men prosjektet har også grener i Norge, England, Sudan og Nepal.

Du er nylig ferdig med fulltidspermisjonen. Hvordan var hverdagen din i løpet av året?

Målet var jo alltid å komme på kontoret mellom 8 og 9 om morgenen, selv om det noen ganger ble senere. I begynnelse av forskningsåret gikk veldig mye av tiden med til å lære immunhistokjemi. Den går ut på å farge spesifikke proteiner i histologiske snitt. I løpet av høsten var oppgaven min å utvikle protokoller for immunohistokjemi for å farge for tolv ulike proteiner i tumorvevet. En farging  tar gjerne 6-8 timer, og innebærer veldig mye venting. Ventingen ble enten brukt til å drikke kaffi, eller lese meg opp på metoden og relevant forskning. I begynnelsen var jeg jo veldig avhengig av å få hjelp fra labteknikeren og veilederne mine, men etter ble jeg mye mer selvstendig, og kunne utføre og planlegge arbeidet selv. I løpet av fulltidsåret tok jeg også ganske mange fag, som var en deilig avveksling fra labarbeidet.  I slutten av året reiste jeg til India, og det endret jo hverdagen en del.

«Det fantes ikke kaldt eller varmt vann i springen, bare lunket»

Ja, for du gjorde en del av arbeidet ditt i India. Hvordan var det?

Det var veldig annerledes enn Norge, både sosialt og forskningsmessig. Labben var overfylt av mennesker og utstyr, og på grunn av evig tørke ble alt utstyr dekket av støv urovekkende raskt. Det fantes ikke kaldt eller varmt vann i springen, bare lunket. I begynnelsen gikk samlingen av materiale litt treigt, så derfor fikk jeg mulighet til å reise litt rundt i Mumbai og resten av India. Det var utrolig spennende!! Og det var mange yngre forskere som jobbet på labben. Selv om de var litt dårlige i engelsk klarte vi å kommunisere bra og hadde det veldig gøy sammen. Jeg har fremdeles kontakt med flere av de. Indere er utrolig hardtarbeidene, og det lærte jeg mye av. Det hendte mer enn en gang at noen sov over på labben, og en av phd-studentene hadde ikke hatt en ferie på to år.

IMG_0057

 

Men hvorfor India?

India er ett av de landene i verden hvor det tygges mest tobakk. Produksjonen er helt uregulert, og tobakken er veldig kreftframkellende. Dette har ført til at munnhulekreft er på andre plass over de mest vanlige kreftformene i India, og på grunn av sen oppdagelse og dårlig behandling dør over 50 % av pasientene. Dette gjør at de har et veldig stort materiale av pasienter, men samtidig har de veldig strenge regler for utlevering av biologisk materiale. Derfor måtte jeg gjøre alle analysene på labben i Mumbai, og ta bilde av fargingene som jeg har tatt med meg tilbake til Norge for å analysere.

Hvordan var forskningsgruppen din i Norge da?

Veldig internasjonal og litt spredt utover forskjellige labber. Alle i gruppen jobber med ulike metoder, og fokuserer på alt fra basalforskning til diagnoseutvikling innenfor munnhulekreft. Jeg delte kontor med tre andre i gruppen, men ellers så jeg ikke resten så ofte. Heldigvis er en av de andre jeg deler kontor med også forkerlinjestudent, så vi har hatt det masse gøy sammen og støttet hverandre når frustrasjonen slår til. I tillegg har vi en helt fantastisk labtekniker, som virkelig lyser opp hverdagen med småsarkastisk humor! Hovedveilederen min er veldig flink til å invitere til middager og lunsjer ved spesielle anledninger, så vi har møttes en del utenfor labben, noe som har vært kjempehyggelig!

«Slike kurs er liksom nettverksbygging på sitt beste.»

Hvilke kurs har du tatt i løpet av året?

Forskningsgruppen vår ligger under CCBIO, som arrangerer flere kurs og seminarer innenfor kreftforskning. I tillegg til MEDMET og FLART har jeg derfor deltatt på de fleste av disse kursene, og har lært om alt fra det kliniske perspektivet til etikk og økonomi innenfor kreftforskning. Dette har vært kjempespennende faglig sett, men også en utrolig fin måte å møte andre yngre forskere på. Slike kurs er liksom nettverksbygging på sitt beste, og i ettertid har jeg faktisk fått mye hjelp fra phd-studenter jeg har blitt kjent med via CCBIO.
IMG_0473redigert

Har du vært på konferanse enda?

Ja, jeg presenterte muntlig på Frampeik i Tromsø i høst, noe som var veldig gøy. Det var kjempekjekt å få møte andre forskerlinjerstudenter fra andre universitet, og vi dro blant annet på nordlysutflukt og gallamiddag. Vil anbefale alle å reise på Frampeik som vi arrangerer i Bergen i år!! I tillegg hadde jeg en posterpresentasjon på CCBIO konferansen på Solstrand i vår, noe som faktisk var mindre skummelt enn jeg trodde det kom til å bli. Posterpresentasjon er faktisk veldig gøy!

«Du blir gjerne den eneste i Norge, og kanskje hele verden, som vet akkurat det du vet.»

Hva er det som er så bra med forskerlinjen?

Det er fantastisk å få lov til å lære så mye om et område du interesserer deg for, og være ekspert i ditt eget felt. Du blir gjerne den eneste i Norge, og kanskje hele verden, som vet akkurat det du vet. I tillegg har jeg merket at jeg har blitt mye mer selvstendig, og tenker på fag på en helt annen måte enn før. For meg var biobas og fysiologi noe jeg bare strevede meg gjennom fordi jeg måtte, men nå ser jeg virkelig verdien av det jeg lærer i løpet av studiet.

Men hva er utfordringene med å være forskerlinjestudent?

For meg har selvdisiplin vært den største utfordringen. Jeg er tidenes skippertaksperson, og det fungerer ikke så bra når det gjelder forskning. Du er den som er ansvarlig for ditt eget prosjekt, og dessverre er det minimalt med Eureka-øyeblikk i hverdagen. Det er mange negative resultat ute og går, og det er vanskelig å motivere seg i perioder. Derfor er det utrolig viktig å finne et felt som du engasjerer deg for!
IMG_0494redigertkrop4

Du var jo ferdig med fulltidspermisjon i mars. Hvordan var det å gå ned et kull?

Helt ærlig var det vanskeligere enn jeg trodde. Det er rart å se at klassen din går videre uten deg. Men samtidig har jeg jo fått en ny klasse i forskerlinjegjengen, vi har hatt mange fine lunsjer og kvelder sammen. Jeg begynte i et nytt kull i mars i år, og det tok litt tid før jeg følte meg hjemme i klassen, men nå har det heldigvis begynt å løsne. Det er masse kule folk som går i klassen, så jeg tror det blir enda lettere når vi begynner i klinikken sammen til høsten.

Har du noen tips eller råd til potensielle forskerlinjestudenter?

Snakk med flere veiledere før du bestemmer deg for et prosjekt. Det er lett å føle seg bundet til prosjektet etter en samtale, men husk at det alltid er lov å si nei eller ombestemme seg. Velg et prosjekt du liker og som du brenner for, det har så mye å si!

Frampeik 2016

22. juni, 2016

Frampeik er en årlig konferanse for medisinstudenter som er interessert i forskning og i år gleder vi oss ekstra mye ettersom UiB er vertsuniverisitetet.

Konferansen ble arrangert for første gang 21.-23. oktober 2005. Initiativet og ideen oppstod blant forskerlinjestudenter i Oslo. Konferansen består av et faglig program med plenumsforedrag på fredagen og studentpresentasjoner påfølgende dager. I tillegg har man et omfattende sosialt program på kveldene.

Komiteen arbeider hardt for at dette blir en spennende og sosial konferanse.
Vi gleder oss!
Skjermbilde 2016-06-22 kl. 21.57.29

Sommerferie?

22. juni, 2016

Da har vi i Eureka!-styret holdt vårt siste møte før sommerferien. Vi har lagt planene for neste semester og studentene kan gleder seg til Frampeik, dåp for kull 14, onsdagspilser, konferanser, middager, spillkvelder og onsdagspilser. Neste semester gleder vi oss også ekstra mye til å få 17 nye studenter som er så heldige å få plass på Forskerlinjen, inn i vår forening.

For de av studentene som skal være igjen i Bergen for å jobbe, har vi laget en facebook-gruppe, slik at vi kan holde arrangementnivået oppe. (https://www.facebook.com/groups/1628598320764022/)

God sommer fra oss i styret!

Årets forskningdebatt

22. juni, 2016

Tradisjonen tro inviterte Eureka! igjen alle interesserte til debatt på litteraturhuset. Årets tema var Forskning på barn. Til debatten fikk vi professor, pediater,  forfatter og leder for regional etisk komite for helsefaglig forskningsetikk i region Vest-Norge, Ansgar Berg. Camilla Tøndel som er post. doc., pediater og leder av Klinisk Forskningspost på Barn, Haukeland og Silja Torvik Griffiths som er lege og forsker på premature barn på Barneklinikken på Haukeland.

Det ble en spennende debatt og spørsmål som, Er barn små voksne? Er det riktig å bruke medisiner som bare har vært testet på voksne, på barn? Hvilken forskning kan man gjøre på barn, og hvilken kan man ikke gjøre? ble debattert og gode konklusjoner ble redegjort.

Kort kunne debatten konkludere med at  «Barn er ikke små voksne».

Vi i Eureka!-styret var godt fornøyd med debatten, og gleder oss til neste års debatt.

IMG_7671

Debattleder, Martha Jacobsen, Ansgar Berg, Camilla Tøndel og Silja Griffiths

 

« Forrige sideNeste side »