UiB Blogg            

Eureka!

Forskerlinjeforeningen i Bergen

Intervju med Benedicte

15. juli, 2016

Skrevet av: Publisert: fredag, juli 15th, 2016

Følger leukemipasienter fra blodprøver til personalisert behandling

Skrevet av Martha Rolland Jacobsen

Navn: Benedicte Sjo Tislevoll
Alder: 23
Studieretning: Medisin
Kull: 12A
Når hadde du fulltidspermisjon? Haust 2013 – Vår 2014

IMG_0541redigert2

Benedicte forklarer selv kort hva hun jobber med:

Akutt myelogen leukemi (AML) er ein aggressiv form for blodkreft, som hovudsakleg rammar vaksne og eldre. Dette er ei sårbar pasientgruppe, som ofte ikkje kan motta aggressiv kjemoterapi behandling. Derfor er det behov for å finne meir skånsam kjemoterapi, som er meir målretta mot kvar enkelt pasients sjukdom. I noreg rammar AML rundt 100-150 nye individ per år. Eit av prosjekta mine på forskarlinja har vore å samle materiale (blodprøvar) frå nydiagnostiserte AML pasientar under oppstart av kjemoterapi. Vi skal sjå på skilnadar i intracellulære signalleringsvegar på enkeltcellenivå før og under behandling. På denne måten kan vi finne ut meir om korleis dagens standard behandling fungerar, og forhåpentligvis kunne sjå kva pasientar som har behov får ei anna behanding så tidleg som mogeleg i behandlingsforløpet.

Hvordan var hverdagen din i fulltidsåret?

I begynnelsen av året jobbet jeg mye sammen med biveilederen min, som la opp dagene for meg og lærte meg opp i metoder. Etter hvert ble jeg jo mer selvstendig og kunne styre hverdagen min selv. I begynnelsen gikk det i ganske basale forsøk med cellekulturer og flowcytometri, men mot slutten fikk jeg prøve meg på mer avansert utstyr som phosphoflow, der man ser på signalering mellom enkeltceller.

» Jeg får følge prosjektet fra blodprøver fra pasienter, til nye behandlingsformer testes i klinikken, og det er en stor motivasjon.»

Prosjektet ditt er jo også klinisk rettet. Hvordan har det vært å jobbe med pasienter?

Prosjektet mitt er veldig klinisk rettet ja, og jeg har blant annet vært med på oppbygging av en biobank av leukemipasienter. I forbindelse med dette har jeg tatt prøver av mange pasienter med leukemi. Akutt leukemi er en veldig alvorlig lidelse, og jeg så virkelig hvor ødeleggende sykdommen er når jeg jobbet så tett på pasientene. Dette var til tider vanskelig, men det bidro også til å gjøre prosjektet veldig spennende. Uten den tette kontakten med pasienter hadde nok prosjektet blitt litt tørt. Nå får jeg følge prosjektet fra blodprøver fra pasienter til nye behandlingsformer testes i klinikken, og det er en stor motivasjon.

IMG_0523redigert

Veiledere som jobber både med forskning og i klinikken er kjent for å være ganske travle. Hvordan har dette vært for deg?

Han er veldig travel ja, jeg må kjempe litt for å få tid med han. Men det har absolutt sine fordeler. Jeg får være med i klinikken, og jeg får på en måte en mentor i legeyrket. Han er både på den kliniske posten og på forskningsposten, så han rullerer lett pasienter inn i kliniske studier. Derfor har min studie blitt en klinisk studie i tillegg til en basal-studie. Jeg lærer mye om behandlingsprotokoller, arbeid med behandling og oppsettet av kliniske studier. All forskingen jeg gjør får et klinisk perspektiv, det er veldig spennende.

Hvordan er resten av forskningsgruppen din da?

Det er et veldig godt miljø her. Vi er en stor forskningsgruppe der alle sitter samlet. Hver mandag er det fellesmøte for alle som jobber i gruppen, her kommer stipendiatene, postdocene, studentene og teknikerne. Alle får fortelle om sine planer for uken og får tilbakemeldinger fra veileder og resten av gruppen. Det er en veldig nyttig arena hvor man lærer mye. I tillegg har vi felleslunsj hver dag. Det er mange unge i gruppen, og det er veldig gøy. Miljøet er rett og slett kjempebra. Det gjør labhverdagen veldig mye gøyere. I tillegg reiser vi på konferanser sammen, har utflukter i regi av labben, og henger sammen på fritiden.

Hvilke konferanser har du vært på da?

Min første konferanse var i Milano, på European Haematology Assosiation (EHA) sin konferanse. Den var veldig stor med 12 000 deltagere. Jeg presenterte ikke her, men fikk lov til å reise likevel. Det var mange tørre foredrag som jeg ikke forstod så mye av fordi jeg var så fersk. Men vi var en stor gjeng fra gruppen som reiste sammen, så det ble veldig sosialt. I tillegg fikk vi sneket inn et par dager med ferie i Milano.
Nå i senere tid har det blitt mye gøyere å reise på konferanse, fordi jeg forstår mer. I høst var jeg i Budapest på en konferanse i regi av european school of haemotology. Denne var mye mer relevant og handlet mer om basalforskning innenfor akutt leukemi, som er det jeg jobber med. Her forstod jeg mye mer, og fikk også presentere poster. Under poster-session serverte de vin, og alle gikk rundt og bare snakket med hverandre. Veldig avslappet og fint.
Jeg har også presentert poster to ganger på CCBIO sitt årlige symposie på Solstrand, og vært Frampeik til sammen fire ganger, hvor jeg har presentert både poster og muntlig.

Hvilke kurs har du tatt?

MEDMET og FLART selvfølgelig. Jeg har også jobbet med forsøksdyr, så jeg tok det obligatoriske kurset i dette. I tillegg tok jeg tumorbiologi, som er et kurs jeg absolutt kan anbefale. Her var det 10 lettjente studiepoeng og mye relevant kunnskap innenfor kreftforskning.

«Det er lett å sky forskning fordi det er vanskelig og komplisert, men jeg har lært meg å bli glad i forskning og ser virkelig hvor viktig det er.»

Hva synes du er positivt med forskerlinjen da?

Man får innblikk i en helt annen verden! Du får et helt unikt innblikk innenfor forskningsverdenen, noe man ikke får i løpet av studiet. Det er lett å sky forskning fordi det er vanskelig og komplisert, men jeg har lært meg å bli glad i forskning og ser virkelig hvor viktig det er. Man får også en tidlig inngang i forskerlivet, som kanskje er vanskelig å få senere. Forskning er virkelig et modningsfag, og det tar flere år før man blir selvstendig. Som forskerlinjestudent får man et stort forsprang her. De som kommer rett fra studiet som ikke har jobbet med forskning tidligere sliter veldig mye mer enn de som har gått forskerlinjen.

IMG_0510redigert

Men hva er negativt da?

Når en begynner på studiet igjen er det knapt med tid, det er ikke til å stikke under en stol at det går litt ut over studiet. Man får ofte en dobbel dag, og du får verken være en 100 % forsker eller student, du må dele deg på midten. Men det gjør at jeg virkelig lærer meg å prioritere den tiden jeg har, både på forskning, studie og på fritiden. Samtidig får man et dobbelt stå stort nettverk, både innenfor forskning og forskerlinjen, i tillegg til at man får to kull.

Hvordan synes du det var å begynne i et nytt kull etter fulltidspermisjon?

På medisin deles jo kullet i a og b etter andre året, så det gjorde at det ble et mye mindre kull å komme inn i. Alle skal jo finne sine gjenger igjen og bli kjent med hverandre ”på nytt”, i tillegg kom det ned flere fra tidligere kull. Høsten er også en ren klinisk termin, så vi fikk tid til mye sosialt utenom skole. Det må også sies at jeg kom ned til et veldig bra kull som jeg har blitt godt kjent med!

«Vi skal jo lære oss å forske, så det er viktig å være i et miljø som vet hva de gjør på.»

Har du noen tips for forskerlinjespirer?

Se på forskningsmiljøet i gruppen, i tillegg til veileder. Prosjektbeskrivelsen som presenteres på oppgavedagen er ikke alltid realiteten. Det er viktig å snakke ordentlig med veileder og få et inntrykk av forskningsgruppen. Se også etter gode medarbeidere utenom veilederteamet. Den daglige veiledningen får jeg på labben av folk jeg jobber med. Det er veldig positivt med etablerte grupper som allerede har god erfaring med forskning. Vi skal jo lære oss å forske, så det er viktig å være i et miljø som vet hva de gjør på.

Kunne du tenkt deg å gå videre med dette prosjektet til en phd?

Ja, det kan jeg absolutt tenkte meg. Feltet blir mer og mer spennende jo mer jeg forsker på det, og jeg vil vite mer. Jeg ser så lett verdien av prosjektet i klinikken.

 


Kommentarer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.