Forsker på uhelbredelig hjernekreft
Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll og Martha Rolland Jacobsen
Navn: Christiane Helgestad Gjerde
Alder: 23
Kull: 13A
Når hadde du fulltidspermisjon? Høst 2014 til vår 2015.
Hva forsker du på, sånn i korte trekk?
Jeg forsker på glioblastom, en aggressiv form for hjernekreft. Pasienter med denne diagnosen en har veldig kort forventet levetid, ca. 15 måneder fra diagnosetidspunkt. Det er ekstremt få eksempler på pasienter som har blitt kurert, og 5 års overlevere er på ca. 6 %. Kliniske symptomer varierer ut i fra hvor svulsten sitter i hjernen, og rammer ulike funksjoner som språk, hørsel eller motorikk. Etterhvert øker trykket i hjernen, og problemene blir mer komplekse. Standard behandling for glioblastom består av kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi.
Vår gruppe jobber mye med stroma (vevet rundt tumor), og såkalte TAGs (tumor associated glial cells). Her har gruppen sammenlignet uttrykket av mange forskjellige gener i stromale celler i kreft med vanlige gliaceller i hjernen, og har sett at cellene har høyere eller lavere uttrykk av mange forskjellige markører, og spesielt da høyere uttrykk av stamcellemarkører. Jeg jobber spesielt med genet Sox2 i mus. Når musen får en svulst begynner gliacellene rundt å oppregulere uttrykket av Sox2, noe vi tror fører til at gliacellene blir mer umodne og skiller ut mer vekstsignaler. Vi tror at dette genet har mye å si for reprogrammeringen av cellene i svulsten, fra vanlige gliaceller tilbake til mer umodne celler.
«Jeg var helt skjelven på hendene, og tenkte at nå må jeg bare gjøre det. Og det gikk jo helt bra.»
Hvordan var forskningsåret?
Jeg skulle originalt jobbe med musene med Sox2 knock out, men selskapet vi bestiller mus fra måtte avle de frem for oss først. Dette har tatt to år, hvor jeg i utgangspunktet ikke hadde noe å gjøre. Gruppen min hadde på det tidspunktet flere ledige prosjekter, og jeg har derfor blitt involvert i flere studier nå. Vi har et samarbeid med en gruppe i England, som har forsket mye på en medisin originalt brukes som antidepressiva. De mener den også kan brukes til behandling av glioblastom, og har gjort flere in vitro studier som viser at behandlingen er effektiv. Vår del av prosjektet har gått ut på å teste den på mus her. På grunn av tekniske problemer underveis fikk vi ikke signifikante resultater vi kan bruke i publikasjoner, men jeg kan heldigvis bruke data fra denne studien i særemnet mitt. I tillegg har jeg vært med i en rekke andre prosjekter, som involverer mer mus, genotyping, immunfarging, western blot og en rekke andre metoder.
Jeg har også vært involvert i organisering av bestillingen av mus fra USA. Her hin dagen måtte jeg ringe til selskapet fordi vi ikke forstod hverandre på mail. Jeg er ikke glad i å snakke i telefon, og nå skulle jeg ringe til USA! Jeg var helt skjelven på hendene, og tenkte at nå må jeg bare gjøre det. Og det gikk jo helt bra.
Christiane viser frem tumorcellene hun gror i vektsmedium.
Det høres ut som du har jobbet mye med mus. Hvordan har det vært?
Litt trist, men samtidig veldig spennende og nødvendig. Du bryr deg jo om dyrene, hvis man ikke gjør det har man ikke noe med dyreforsøk å gjøre. Musene har det jo ikke kjekt når de får en svulst, så når de begynner å utvikle symptomer avliver vi de. Når jeg ser hva forsøkene gjør med dyr skjønner jeg så godt at dette steget er nødvendig, vi kan ikke gå rett på å forske på mennesker. Det er også krevende, for mus er levende dyr man må ta hensyn til. Hvis en mus blir syk på en lørdags kveld må jeg gå inn for å avlive den musen på en lørdags kveld, jeg kan ikke la den vente over natten. Når vi har dyreforsøk har vi tilsyn til musene hver dag, og må også gi de medisiner. Samtidig er det også utrolig kjekt! Jeg er allergisk mot de fleste husdyr, men heldigvis ikke mot mus og rotter, noe som gjør det litt artig å jobbe med de.
I tillegg til å drive en forskningsgruppe jobber veilederen din også som nevrokirurg. Ut i fra vår erfaring er nervokirurger kjent for å være ganske travle. Hvordan har det gått for deg?
Han er veldig travel ja, og når han står på operasjonssalen er det jo umulig å få tak i han. Men han er utrolig flink og vi kommer veldig godt overens. Det har aldri vært noe problem med det personlige, det har vært veldig bra. Han er så snill og veldig faglig dyktig. Utfordringen ligger at det er vanskelig å få nok tid med han. Vi har heldigvis vært en veldig stor og fin gruppe, og jeg har jobbet mye sammen med stipendiatene, og de har lært meg veldig mye. Jeg kan også se for meg at det blir en fordel å ha en klinisk veileder hvis vi i fremtiden kan ta noen av disse tingene inn i klinikken. Han har allerede en fot innenfor der, og det vil gjøre prosjektet lettere.
Du er jo en utrolig dedikert forsker og student, og det virker som at du virkelig brenner for prosjektet ditt! Men hva føler du at utfordringene dine har vært så langt?
Jeg har kanskje tatt på meg for mye, og føler at jeg sliter litt med å få oversikt over alt jeg har gjort og det som gjenstår å gjøre. Jeg sitter på veldig mye data som jeg kan bruke i artikler, men selve prosessen med å skrive manuskript er langtekkelig. Jeg frykter at jeg ikke får publisert før jeg er ferdig på medisin og akkurat nå er det litt sånn ”tenk hvis jeg ikke klarer det?”. Langtidsperspektivet for prosjektet ser derimot veldig bra ut. Jeg håper virkelig at jeg får mulighet til å ta doktorgrad for å jobbe videre med dette. Alt jeg har lært og alle dataene jeg har vil da bli veldig verdifulle.
Hva har vært det mest positive da?
Det er jo utrolig spennende når man har jobbet lenge med noe, og det endelig funker. Det blir et skikkelig kick. Når man har jobbet hardt med noe, og endelig får frem resultatet og ser at man har gjort det riktig, det er bare fantastisk. Og samarbeid! Jeg samarbeider med en fra vivariet [red. adm dyreavdelingen]. Hun kan mye om dyr, jeg kan mye om teorien bak. Det er helt fantastisk nå vi samarbeider og kan hjelpe hverandre. Jeg har også samarbeidet bra med stipendiater, masterstudenter, medisinstudenter og postdocer i gruppen. Når jeg samarbeider med noen og vi får til ting, det er flott.
Jeg har også lært mye jeg har fått bruk for i medisinstudiet, men som kanskje ikke er så åpenbare. Jeg har blitt flinkere på blant annet planlegging, det å organisere meg selv og måten jeg leser ting på. Når man blir vant til å lese store mengder forskningslitteratur får man et annet syn på pensumlitteratur. Når man leser på et fag blir det litt målløs lesing. Når man leser forskningslitteratur vet man hva man leser på, og har et helt annet fokus. Jeg føler her at jeg har fått en stor fordel.
«Veilederen min tok en virkelig sjanse da han sendte meg til USA på kurs allerede før jeg var blitt tatt opp, men både han og jeg satset alt på at jeg kom inn.»
Hvilke kurs har du tatt i løpet av permisjonsåret og senere?
Jeg var på mitt første kurs allerede før jeg hadde kommet inn på forskerlinjen. Dette var i Maine i USA, og ble arrangert av The Jackon Laboratory, som er verdens største leverandør av mus. De har et hyggelig hus som ligger utenfor en liten by, langt ute i ødemarken. Det var hjorter og fasaner i skogen rundt. Vi var en gjeng på 15 stykker, og var både forskere og labteknikere. Det ble et veldig bra samhold i gruppen, og vi kunne sitte i stuen og bare prate til langt utpå kvelden. Det var en egen kokk som lagde mat til oss, og vi fikk blant annet en stor hummermiddag. Maine er kjent for hummeren sin, og jeg fikk smake en ”real maine lobster, cooked, picked, buttered, and folded into a buttery vanilla ice cream”. Det smakte ikke egentlig hummer, var litt mer som vaniljeis med noen rare klumper i. I tillegg til at det var artig å reise og bli kjent med de andre lærte jeg også utrolig mye om å jobbe med mus på dette kurset.
Veilederen min tok en virkelig sjanse da han sendte meg til USA på kurs allerede før jeg var blitt tatt opp, men både han og jeg satset alt på at jeg kom inn. Den ene natten mens jeg var der ble jeg oppringt av Marianne [red. adm administrator for forskerlinjen] med innkalling til intervju.
Ellers har jeg tatt tumorbiologi (10p), MEDMET og et dyrekurs i Oslo (5p). Jeg tok også MR, PET/CT, Optical imaging and ultrasound for small animals, arrangert av MIC. Veldig bra kurs, som jeg absolutt kan anbefale.
Spisesalen i huset i Maine. Helt ok utsikt.
Hvilke konferanser har du vært på da?
Jeg har vært på tre internasjonale konferanser og har derfor fått reist mye, noe som har vært spennende. Den første var arrangert av Society for Neuro-Oncology i Miami, og var utrolig gøy. Det var i permisjonsåret, så da tok jeg meg også tid til å dra på ferie til Mexico etterpå. Den andre var i Philadelphia, på AACR. Skikkelig svær konferanse med rundt 18-19 tusen deltagere. Men jeg likte kanskje den første konferansen bedre, hvor det ”bare” var ca. 1500 deltagere, fordi det var det lettere å finne noe relevant å høre på. Så var jeg på konferanse arrangert av The Scandinavian Neuropathological Society utenfor København, med rundt 150-200 deltagere. Og så har jeg selvsagt vært på Frampeik to ganger!
Jeg håper at jeg kan reise på flere konferanser etterhvert. Veilederen min har en policy på at om jeg har noe å presentere, kan jeg reise. Jeg håper jeg får litt flere data etterhvert så jeg kan reise mer. Det blir spennende å se om jeg får enda mer ut av konferansene nå når jeg har lært mer.
Har du noen tips til studenter som tenker på å søke forskerlinjen?
Om du har tid til det er det flott å få prøve seg litt med gruppen før du søker. Det er jo ikke det at du trenger å starte med et stort prosjekt, men skal du jobbe med labforskning, er det smart å få testet om du faktisk liker å sitte på labben. Samtidig får du da også et godt inntrykk av resten av gruppen og miljøet rundt deg. Det blir også lettere å skrive protokollen da, fordi du skjønner litt mer hva det går i. Og selvfølgelig gjerne kontakte flere veiledere. Velg en veileder du har god kjemi med.
