UiB Blogg            

Eureka!

Forskerlinjeforeningen i Bergen

Intervju med Anders

31. august, 2016

Skrevet av: Publisert: onsdag, august 31st, 2016

Var med på å utvikle prosjektet sitt fra begynnelsen

Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll og Martha Rolland Jacobsen

Navn: Anders Lund
Alder: 28
Kull: 12A
Når hadde du fulltidspermisjon?: januar – desember 2015

IMG_0671
Vi møtte Anders Lund i kantinen på Haukeland. Fra før av kjenner vi han som en hardtarbeidende, lynende smart, dog noe beskjeden fyr. Du ser han som regel i gangene på Haukeland i full fart, gjerne med macbooken i hendene.  Anders er en litt utradisjonell forskjerlinjestudent, både fordi han begynte senere enn normalt, men også fordi han har vært med på å utvikle prosjektet sitt fra bunnen av.

 

Du begynte jo på forskerlinjen i midten av fjerde året. Hva var grunnen til at du ikke begynte til ”normert” tid?

Godt spørsmål. På det tidspunktet hadde jeg rett og slett ikke tenkt på å søke forskerlinjen. Det begynte da jeg var i den første kliniske praksisen på Haraldsplass, da traff jeg på en veldig engasjert lege. Vi kom i prat, og han spurte om jeg var interessert i å være med på et nytt forskningsprosjekt, og jeg sa ”ja, koffor ikkje?”. Så jeg begynte å jobbe med dette på fritiden, og plutselig hadde vi lagt en plan for flere studier jeg kunne være med på. Det endte med at jeg i praksis drev med deltidsforskning fra slutten av 3. året. I løpet av det året og sommeren kom vi frem til at jeg like gjerne kunne søke forskerlinjen. Man får jo mye større muligheter og gunstige forhold som forskerlinjestudent. Både permisjonsår og rettigheter som forskerlinjestudent. Det er vanskelig å gjøre alt på deltid, selv om man tror at ting tar lite tid, tar det ikke nødvendigvis det. Så da søkte jeg på forskerlinjen da høsten kom, og gikk ut i permisjon til våren.

Kan du forklare kort hva prosjektet ditt går ut på?

Jeg forsker på antistoffer mot G-protein-koblede reseptorer (GCPR) i hjerte- og karsystemet. Antistoffer som årsak til sykdom har lenge vært kjent gjennom f.eks Graves sykdom og Myasthenia Gravis. Antistoffer mot forskjellige GPCR har vist seg å være en mulig årsak til blant annet hjertesvikt uten kjent årsak og preeklampsi gjennom forhøyede antistoffer hos pasienter med disse sykdommene, samt at dyremodeller som er tilført antistoffer eller immunisert til å produsere antistoffer selv, har fått den aktuelle sykdommen.

I utgangspunktet skulle jeg forsøke å se på ett spesifikt antistoff, mot angiotensin II type 1 reseptor, og hvilken effekt det hadde på utvikling av aterosklerose i en musemodell. Etter flere dyreforsøk, fikk vi dessverre ikke til å danne en respons mot den aktuelle reseptoren og noe av hovedfokuset i mitt prosjekt har blitt å se på flere antistoffer mot andre aktuelle GCPR hos pasienter med hjertesvikt. Gjennom et samarbeid med et tysk firma, som spesialiserer seg på deteksjon av antistoffer mot GPCR, og tilgang på hjertesviktpasienter fra en stor biobank ved hjerteavdelingen her på Haukeland sykehus, har vi fått et godt materiale til å bedre kunne kartlegge hvilken rolle disse antistoffene har.

«Ved å utvikle sitt eget prosjekt har man mulighet til å lære veldig mye, men det krever jo også mer innsats.»

Du har altså vært med å starte opp prosjektet fra bunnen av. Hvordan har det vært?  

Det som har vært gøy med det er jo at det ikke har vært en klar oppskrift på hva som skal gjøres. Veien blir til mens man går, det blir mye problemløsning og man må faktisk tenke og jobbe selv. Jeg har vært med på alle deler av prosjektutviklingen, søkt om midler og godkjennelse. Ved å utvikle sitt eget prosjekt har man mulighet til å lære veldig mye, men det krever jo også mer innsats.

Prosjektet er jo basert på ideer og tanker du og klinikeren på Haraldsplass har hatt sammen. Er det bare dere to som har jobbet sammen, eller har dere blitt en del av en større gruppe?  

Vi er ikke en del av en formell forskningsgruppe, men vi har flere samarbeidspartnere både på UiB, Haukeland sykehus, Stavanger Universitetssykehus og internasjonalt samarbeid med et biotekfirma i Tyskland. Vi har en teknikker ansatt på flere prosjekter, en postdoktor som arbeider med et prosjekt på kvantitering av hjerne-endotelceller og forskjellige professorer innenfor immunologi, nevrologi/demens, kardiologi og biokjemi, som er inkludert som veiledere og biveiledere, og ikke minst et godt samarbeid med Lipidgruppen på K2 ved UiB. Hovedveilederen min er kardiolog og jobber i Stavanger, men har en professorstilling på UiB. Målet på sikt er å danne en forskningsgruppe.

Det er ganske normalt at forskerlinjestudenter blir lært opp i metoder av andre deltagere i forskningsgruppen. Forskningsgruppen din er jo relativt liten, så hvordan har du lært deg metodene du bruker i prosjektet ditt?  

Jeg har et samarbeid med lipidgruppen på K2, så her har jeg fått det meste av opplæring i forhold til labprosedyrer. Arbeidet med forsøksdyr har jeg fått opplæring i av ansatte på vivariet og lipidgruppen. I tillegg tok jeg kursene i forsøksdyrlære, som man må ha om man skal jobbe med dyr. For å lære mer om hjertepatologi reiste jeg to uker til en lab i Milano, Italia. Her fikk jeg blant annet lære å lage histologiske preparater av musehjerter. Jeg tok noen dager ekstra med ferie, og fikk sett litt av Italia.

_DSC8512
Fotograf: Anders Lund. Helt ok å henge litt i Milano.

Hvordan er forholdet ditt til veilederen din? Er det vanskelig når han har hovedstillingen sin i Stavanger?

Jeg føler at jeg kan spørre han om alt. Han er ganske opptatt, men tar seg alltid tid til meg. Vi har stort sett ukentlige møter sammen der vi forklarer hva vi har gjort og hvordan prosjektet går. Han stiller veldig mange gode spørsmål og vi får drøftet, diskutert og snakket om prosjektet. En god veileder skal hjelpe med å tilrettelegge, stille de riktige spørsmålene og stimulere til egen tenking, og det er veilederen min veldig flink til.

Det er jo et forskningssertifikat vi ender opp med etter forskerlinjen, og det vil jeg si at jeg har fått en god start på.

Du har et veldig allsidig prosjekt. Hva tenker du at er fordelen med det?

Vanskelig å svare på… Jeg har jo fått innsikt i alt fra planlegging, biobanker, basalforskning og dyrestudier til kliniske studier og statistikk. Ikke noe komplett spisskompetanse på noen av områdene, men en god forskingsforståelse. Det er jo et forskningssertifikat vi ender opp med etter forskerlinjen, og det vil jeg si at jeg har fått en god start på.

Jeg er blant annet glad for at jeg har lært statistikk. Jeg skjønner mye mer av komplekse problemstillinger, og har blitt flinkere til å tenkte studiedesign og hva man må ta hensyn til for å designe en studie. Du blir også mer kritisk når du leser artikler og funn. Statistikk har man mulighet til å jobbe med overalt, noe som er veldig deilig. Arbeid på lab og med dyr har vært veldig lærerikt, men har innsett at det innebærer en del usikkerhetsmomenter. Det er veldig mye som kan gå galt og at ting alltid tar lenger tid enn man tror. Samtidig er det veldig spennende og viktig med basalforskning og det har vært veldig nyttig å få jobbet med både basalfag og klinisk forskning. Jeg ville nok ikke vært foruten noen av delene i prosjektet.

Mange forskerlinjestudenter kutter ut deltidsjobben etterhvert, men du har valgt å beholde den. Er ikke det travelt?

Ja, jeg jobber som vikar i ambulansetjenesten her i Bergen. Dette er en ganske gunstig studentjobb, fordi jeg får jobbet så lange vakter på en gang. Helgevaktene er gjerne på 36 timer, da får jeg ofte tid til å jobbe litt med andre ting, lese, og om natten får jeg ofte sove. Hva skal man si? Til en viss grense er det bra å ha mye å gjøre, man lærer seg å bli mer strukturert med den tiden man har. Det er en jo en øvingssak, men etterhvert går det ganske fint. Jeg har blitt veldig flink til å si nei, og har sluttet å ha dårlig samvittighet for ting jeg ikke har fått tid til.

IMG_0687

Føler du at du har en fordel av forskningen nå når du er tilbake i klinikken?

Ja, egentlig. Det synes jeg. Jeg tenker litt annerledes, jeg har jobbet mye med DIPS og lest tonnevis av pasientjournaler i prosjektet mitt. Det er ganske langtekkelig arbeid, men det har vært veldig nyttig og lærerikt. Det har blitt gøyere å lese om behandling og patofysiologi, fordi jeg nå virkelig ser nytten av det i klinikken. Gjennom forskning får man en dypere forståelse av sykdom og behandling, og jeg tror generelt har blitt en bedre kliniker og forsker.

Har du noen tips til potensielle forskerlinjestudenter? 

Du må være motivert for å legge inn en innsats, det er ingenting som kommer gratis. Ikke forvent å få et ferdig arbeid i hendene, og at det skal være en oppskrift på alt du skal gjøre. Du må kunne tenke selv og være forberedt på å jobbe en del mer enn det som kreves av et vanlig studium. Hvis du ikke er forberedt og motivert anbefaler jeg ikke å søke forskerlinjen.

Jeg tror det hjelper veldig å lese seg opp på ulike forskningsprosjekt, og føle på om man faktisk har interesse for å lære mer om det. Forskning handler jo om å finne ut av nye ting, så man må være løsningsorientert og kreativ. Å sitte med noe man ikke har interesse av i det hele tatt tror jeg er vanskelig.

Tenker du å gå videre med PhD med dette prosjektet?

Ja, jeg kan absolutt se for meg å jobbe videre med dette prosjektet. Jeg er godt på vei med statistikken til to artikler, og håper på å få publisere de etterhvert.

 


Kommentarer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *