Forsker på munnhulekreft i India
Skrevet av Benedicte Sjo Tislevoll
Navn: Martha Rolland Jacobsen
Alder: 23 år
Studieretning: odontologi
Kull: 14
Fulltidspermisjon fra mai 2015 til mai 2016.
Fortell litt om prosjektet ditt!
Jeg jobber med munnhulekreft, som vi på fagspråket kaller oralt plateepitelkarsinom. Problemet med munnhulekreft er at vi mangler diagnosemarkører, som fører til at pasientene blir kjørt under en kam og overbehandles både med stråling og kirurgi. Jeg jobber med å kombinere tolv ulike markører som hver for seg ikke gir oss tilstrekkelig informasjon for individuell diagnose, men som samlet forhåpentligvis vil kunne gi oss mye informasjon om prognose for hver enkelt pasient. Om vi vet hvilket sykdomsforløp vi kan forvente, kan vi også sette behandlingen ut i fra det. Jeg bruker immunohistokjemi for å få frem de ulike markørene i vevet, sammenligner med den kliniske informasjonen fra hver pasient, og målet er å lage en algoritme som kan brukes i klinikken. Jeg jobber i hovedsak med pasienter fra India, men prosjektet har også grener i Norge, England, Sudan og Nepal.
Du er nylig ferdig med fulltidspermisjonen. Hvordan var hverdagen din i løpet av året?
Målet var jo alltid å komme på kontoret mellom 8 og 9 om morgenen, selv om det noen ganger ble senere. I begynnelse av forskningsåret gikk veldig mye av tiden med til å lære immunhistokjemi. Den går ut på å farge spesifikke proteiner i histologiske snitt. I løpet av høsten var oppgaven min å utvikle protokoller for immunohistokjemi for å farge for tolv ulike proteiner i tumorvevet. En farging tar gjerne 6-8 timer, og innebærer veldig mye venting. Ventingen ble enten brukt til å drikke kaffi, eller lese meg opp på metoden og relevant forskning. I begynnelsen var jeg jo veldig avhengig av å få hjelp fra labteknikeren og veilederne mine, men etter ble jeg mye mer selvstendig, og kunne utføre og planlegge arbeidet selv. I løpet av fulltidsåret tok jeg også ganske mange fag, som var en deilig avveksling fra labarbeidet. I slutten av året reiste jeg til India, og det endret jo hverdagen en del.
«Det fantes ikke kaldt eller varmt vann i springen, bare lunket»
Ja, for du gjorde en del av arbeidet ditt i India. Hvordan var det?
Det var veldig annerledes enn Norge, både sosialt og forskningsmessig. Labben var overfylt av mennesker og utstyr, og på grunn av evig tørke ble alt utstyr dekket av støv urovekkende raskt. Det fantes ikke kaldt eller varmt vann i springen, bare lunket. I begynnelsen gikk samlingen av materiale litt treigt, så derfor fikk jeg mulighet til å reise litt rundt i Mumbai og resten av India. Det var utrolig spennende!! Og det var mange yngre forskere som jobbet på labben. Selv om de var litt dårlige i engelsk klarte vi å kommunisere bra og hadde det veldig gøy sammen. Jeg har fremdeles kontakt med flere av de. Indere er utrolig hardtarbeidene, og det lærte jeg mye av. Det hendte mer enn en gang at noen sov over på labben, og en av phd-studentene hadde ikke hatt en ferie på to år.
Men hvorfor India?
India er ett av de landene i verden hvor det tygges mest tobakk. Produksjonen er helt uregulert, og tobakken er veldig kreftframkellende. Dette har ført til at munnhulekreft er på andre plass over de mest vanlige kreftformene i India, og på grunn av sen oppdagelse og dårlig behandling dør over 50 % av pasientene. Dette gjør at de har et veldig stort materiale av pasienter, men samtidig har de veldig strenge regler for utlevering av biologisk materiale. Derfor måtte jeg gjøre alle analysene på labben i Mumbai, og ta bilde av fargingene som jeg har tatt med meg tilbake til Norge for å analysere.
Hvordan var forskningsgruppen din i Norge da?
Veldig internasjonal og litt spredt utover forskjellige labber. Alle i gruppen jobber med ulike metoder, og fokuserer på alt fra basalforskning til diagnoseutvikling innenfor munnhulekreft. Jeg delte kontor med tre andre i gruppen, men ellers så jeg ikke resten så ofte. Heldigvis er en av de andre jeg deler kontor med også forkerlinjestudent, så vi har hatt det masse gøy sammen og støttet hverandre når frustrasjonen slår til. I tillegg har vi en helt fantastisk labtekniker, som virkelig lyser opp hverdagen med småsarkastisk humor! Hovedveilederen min er veldig flink til å invitere til middager og lunsjer ved spesielle anledninger, så vi har møttes en del utenfor labben, noe som har vært kjempehyggelig!
«Slike kurs er liksom nettverksbygging på sitt beste.»
Hvilke kurs har du tatt i løpet av året?
Forskningsgruppen vår ligger under CCBIO, som arrangerer flere kurs og seminarer innenfor kreftforskning. I tillegg til MEDMET og FLART har jeg derfor deltatt på de fleste av disse kursene, og har lært om alt fra det kliniske perspektivet til etikk og økonomi innenfor kreftforskning. Dette har vært kjempespennende faglig sett, men også en utrolig fin måte å møte andre yngre forskere på. Slike kurs er liksom nettverksbygging på sitt beste, og i ettertid har jeg faktisk fått mye hjelp fra phd-studenter jeg har blitt kjent med via CCBIO.
Har du vært på konferanse enda?
Ja, jeg presenterte muntlig på Frampeik i Tromsø i høst, noe som var veldig gøy. Det var kjempekjekt å få møte andre forskerlinjerstudenter fra andre universitet, og vi dro blant annet på nordlysutflukt og gallamiddag. Vil anbefale alle å reise på Frampeik som vi arrangerer i Bergen i år!! I tillegg hadde jeg en posterpresentasjon på CCBIO konferansen på Solstrand i vår, noe som faktisk var mindre skummelt enn jeg trodde det kom til å bli. Posterpresentasjon er faktisk veldig gøy!
«Du blir gjerne den eneste i Norge, og kanskje hele verden, som vet akkurat det du vet.»
Hva er det som er så bra med forskerlinjen?
Det er fantastisk å få lov til å lære så mye om et område du interesserer deg for, og være ekspert i ditt eget felt. Du blir gjerne den eneste i Norge, og kanskje hele verden, som vet akkurat det du vet. I tillegg har jeg merket at jeg har blitt mye mer selvstendig, og tenker på fag på en helt annen måte enn før. For meg var biobas og fysiologi noe jeg bare strevede meg gjennom fordi jeg måtte, men nå ser jeg virkelig verdien av det jeg lærer i løpet av studiet.
Men hva er utfordringene med å være forskerlinjestudent?
For meg har selvdisiplin vært den største utfordringen. Jeg er tidenes skippertaksperson, og det fungerer ikke så bra når det gjelder forskning. Du er den som er ansvarlig for ditt eget prosjekt, og dessverre er det minimalt med Eureka-øyeblikk i hverdagen. Det er mange negative resultat ute og går, og det er vanskelig å motivere seg i perioder. Derfor er det utrolig viktig å finne et felt som du engasjerer deg for!
Du var jo ferdig med fulltidspermisjon i mars. Hvordan var det å gå ned et kull?
Helt ærlig var det vanskeligere enn jeg trodde. Det er rart å se at klassen din går videre uten deg. Men samtidig har jeg jo fått en ny klasse i forskerlinjegjengen, vi har hatt mange fine lunsjer og kvelder sammen. Jeg begynte i et nytt kull i mars i år, og det tok litt tid før jeg følte meg hjemme i klassen, men nå har det heldigvis begynt å løsne. Det er masse kule folk som går i klassen, så jeg tror det blir enda lettere når vi begynner i klinikken sammen til høsten.
Har du noen tips eller råd til potensielle forskerlinjestudenter?
Snakk med flere veiledere før du bestemmer deg for et prosjekt. Det er lett å føle seg bundet til prosjektet etter en samtale, men husk at det alltid er lov å si nei eller ombestemme seg. Velg et prosjekt du liker og som du brenner for, det har så mye å si!